Noen sier det er det perfekte kompromiss mellom små og store hjul.

Noen sier det er en tulledimensjon som ikke kommer til å få fotfeste. Noen sier det er en dimensjon helt uten mål og mening.

Vi er stort sett enige med de som sier det er et godt kompromiss. Denne hjulstørrelsen har livets rett. Vi tester sykler med 650b eller 27.5” hjul.

Kjært barn har mange navn. 650b er kanskje det mest kryptiske kallenavnet på hjulene som lettere forstås ved å bruke merkelappen: 27.5”

Hvis du er like flink i matte som meg så regner du ut at 27.5 er akkurat halvveis fra 26 til 29. Men i realiteten er ikke 650b-hjulene midt mellom 26 og 29. De er nærmere 26. Men det er flisespikkeri. Eller?

Jeg har stort sett kun syklet på 29-tommere i snart to år og det var i sannhet litt underlig å komme over på mindre hjul. Overgangen fra 26 til 27.5 er ikke like stor som fra 29 til 27.5. Hjulene på 29 er ganske mye større og det merkes på flere områder.

En utfordring produsenter av 29-tommere har, er å replikere sittestillingen (les: aggressiv sittestilling) man har på en konkurranse 26-tommer. Det er vanskelig, om enn ikke umulig på enkelte sykler.

Derfor har de fleste som sykler en 29-tommer gjort noen tilpasninger. Jeg har for eksempel ingen avstandsskiver under styrefremspringet. Jeg har snudd fremspringet så det peker nedover, og jeg har en gaffel som jeg kan låse i 80 mm fremfor 100 mm på slettene og klatringene. Dette har gjort at jeg sitter ganske aggressivt, men likevel ikke helt slik jeg vil.

I teorien skal dette være enklere å få til på en sykkel med mindre hjul. Men det krever at styrerøret på ramma ikke er lenger enn 110 millimeter i min størrelse (jeg er 180), og at jeg snur fremspring og tar vekk alle avstandsskiver.

Jeg opplever ikke at jeg taper tid på en standard runde (jeg har flere runder jeg sykler fast) på 27.5 mot 29. I klatringene går det omtrent like lett. I utforkjøringene gir jeg like mye gass, selv om det kanskje er litt lettere på større hjul. Derimot liker jeg responsiviteten i de mindre hjulene, og spesielt i front. Det er kanskje den største forskjellen for meg. 27.5 forhjul med 15 mm QR gir en front som er merkbart raskere og mer solid. Det øker tryggheten på sykkelen.

Hvilken sykkel er best?

Det er naturligvis vanskelig å si. Men er du på jakt etter en stisykkel, en sykkel du kan ha det gøy med i skogen, er Scott Scale mitt første valg. Og da ser jeg helt vekk fra pris og utstyr og vekt.

Hvis jeg derimot skal tenke på allround-egenskaper og legge inn utstyr og pris i brøken, endrer bildet seg noe. Jeg trivdes veldig godt på Everest 8848, men så er det også den dyreste i testen. Likevel føler jeg at egenskapene i den sykkelen er knall.

Xeed gir ok valuta for pengene, og har sin force på grusveiene.

For 10.000 kroner mindre enn Everest, ligger White med en ren XT-gruppe. Du får mye sykkel for pengene, men den skiller seg ikke ut på noen måte rent kjøre messig. For komfortsyklisten gjør du et godt valg med White.

Everest 8848 Racelite – testvinner.

Testens letteste sykkel er også testens best utstyrte. Kanskje ikke så rart, når jeg tenker meg om. En lett gaffel, lette hjul, lette komponenter og en medium lett ramme. Det må bli lav vekt av slikt. Samtidig er det den klart dyreste sykkelen i testen.

Som alle andre sykler i testen har denne en 15 millimeters aksling i front. Rock Shox SID gaffelen er festet i et American Classic Race 650B hjul med Maxxis Crossmark dekk, styret med 720 millimeters bredde er laget av karbon og styrefremspringet av lett aluminium. Cockpiten oppleves som både responsiv og stiv. Det er to gode kombinasjoner.

American Classic hjulene er både brede og tubeless konvertert. Det gir flott merverdi på et allerede fint hjulsett.

Felgringene er brede, noe AC sier reduserer rullemotstand. Vi har ikke kunnet bevise eller motbevise dette. Det vi derimot kan si er at felgkroken, der hvor dekket fester seg i felgen, er godt produsert og gir skikkelig feste for dekket. Det gjør det også noget trøblete å få dekket skikkelig på igjen. Vi måtte frem med såpe og 60 pund dekktrykk for at dekket skulle sprette opp og ut i felgkanten.

Oslo Sportslagers designere har laget fronten på sykkelen litt høy. Selve styrerøret på ramma har en ok lengde, men styrelager-koppen på toppen bygger ganske mye. Skal du bygge lavere må du bytte den koppen. Det ville iallfall gitt meg enda større frihet til å finjustere sittestillingen. Når det er sagt føler jeg ikke at jeg sitter feil. Det er kun i de aller bratteste klatringene og når det går fortest på slettene jeg savnet en noe lavere front.

Styret er i bredeste laget for meg. 720 millimeter er voldsomt. I skauen hindrer dette manøvrering i tighte svinger og mellom trær. Jeg ville kuttet 2 cm på hver side for å komme ned i 680 mm.

SRAM XX1 komponentene gir en ekstremt ryddig cockpit. På venstre side av styret er det bare en bremsehendel, mens på høyre siden er både brems og girhendler.

Jeg tror jeg hadde blitt litt lykkeligere med en bryter på styret for å låse gaffelen, men jeg liker også utseendet uten.

Å kjøre med kun en skive foran og en gigantisk kasset bak har sine fordeler og ulemper. Fordelen er mindre giring, og det er faktisk overraskende godt i skauen å slippe å gire mellom stor og medium skive i front. Ulempen er ikke bredden i utveksling bak, men heller antallet gir. På slettene savnet jeg flere ganger et gir mellom de som var tilgjengelig. Med totalt 11 gir bak og en range fra 10 til 42 tenner, må det bli noen ganske store gap fra en utveksling til en annet.

XX-bremsene er ok. De er ikke knall, men de er heller ikke så dårlige at jeg ville byttet. Men det er mer bitt i Magura-bremsene, for eksempel.

Crossmark-dekkene derimot, liker vi veldig godt. De er ikke best på sti, men som et allround-dekk er de knall. Jeg syklet denne sykkelen med 25 psi i fronten, og de to-tre psi’ene mindre enn normalt gjør underverker. Komforten øker dramatisk, og grepet i svingene likeså. Er du rundt min vekt (75 kilo) anbefaler jeg deg å gjøre det samme.

SID-gaffelen skal ha sin del av æren for go’ følelsen på stiene. Jeg er veldig fristet til å kåre denne gaffelen som best i test.

Det er noe med sykkelen jeg liker veldig godt. Den flyter godt på stiene, jeg kan gi gass i svake utforkjøringer og sykkelen er nok testens beste på grus og asfalt. Styrerøret er derimot blant testens bratteste med låst gaffel, og når gaffelen åpnes blir sykkelen for bratt i fronten, når det er bratt nedover.

Likevel: Allroundeg-enskapene er vanskelig å slå. Sammen med godt utstyr, ok pris og lav vekt, blir det nesten enkel match for Everest å stikke avgårde med testvinner-prisen.

Scotten er derimot en bedre sykkel for deg som er glad i stier.

Scott Scale 720

700-serien til Scott består av syv modeller, dette er nummer tre fra toppen. Med andre ord en skikkelig terrengsykkel med kvalitet i komponenter, karbonramme og fin sittestilling.

Jeg tok med sykkelen på en av mine favorittrunder med lange, bratte klatringer (25% på det bratteste), flotte stier og raske, middels krevende utforkjøringer. Dette er en runde hvor sykkelen faktisk kan utgjøre en forskjell. Og det var godt å merke at denne sykkelen overhodet ikke holder meg noe tilbake i forhold til min egen 29.

Noen tilpasninger måtte til: styrefremspringet er kort og med en stigning på 10°. Denne måtte jeg snu for å få ønsket posisjon på sykkelen. Det er to avstandsringer mellom styre og styrelager som gjør at du også kan senke styret noe ved å flytte ringene til oversiden av fremspringet. Dette trengte jeg derimot ikke etter å ha snudd den.

180 skive foran og 15 millimeters aksling gjennom et Shimano SLX-nav gir en front som er stiv, og jeg opplevde den som veldig responsiv. Her synes jeg forskjellen til min egen sykkel er betydelig. Testsykkelen er enklere og mer solid i styringen.

Men selv med 180 skive foran og nye Shimano SLX-9bremser, ønsker jeg enda mer bitt. Spesielt når det er veldig bratt nedover måtte jeg bruke mye krefter på å holde farten slik jeg ville ha den. Når det er sagt, var det ikke et problem, men heller et ønske om litt mer bitt.

Fox 32 Float Evolution CTD-gaffelen gir 100 millimeter med vandring og kan styres fra styret. Fjernkontrollen er Scott sin egen og er helt overlegent den beste kontrollern jeg har prøvd. Gaffelen kan styres i tre trinn: åpen, låst og noe midt i mellom. Den midtre posisjonen har jeg brukt lite. Jeg liker å ha full float eller ikke noe, og bruker derfor gaffelen enten låst eller helt åpen. Og når det går fort nedover og gjerne over noen små steps og slagene kommer fort, opplever jeg gaffelen som fullstendig på plass. Den innbyr trygghet og gjør bare at jeg føler jeg kan kjøre enda raskere.

Schwalbe Rocket Ron EVO 2.1-dekkene er det ikke mye å si om. Som stidekk er de rett og slett knallbra.

Kranken er tredelt og har 40 tenner på største, 30 og 22 på de to minste. Dette, sammen med en 36 kassett, er det ikke mange steder man ikke kommer opp på grunn av for lav giring. 36 bak og 30 foran holdt i massevis for meg, selv i de bratteste stigningene. 22 skiva foran brukte jeg ikke, og den ville jeg tatt av.

Men all verdens av godt utstyr hjelper lite hvis jeg ikke sitter godt på sykkelen. Jeg er 180 på sokkelesten og testet en størrelse M. Jeg ville ikke kjøpt en annen størrelse. På denne sykkelen sitter jeg som jeg ønsker og ville ikke hatt noen problemer med å stille i ritt med den. Hvis jeg skal pirke noe, skulle jeg ønske en noe brattere front, men det ville gjort noe med både stabilitet og fart nedover på stiene. Jeg synes Scott har truffet bra med denne sykkelen.

Scott Scale 720 er en veldig god terrengsykkel. En sykkel som mestrer mye, men som skinner på stiene når det går fort. Den stive fronten skal ha mye av æren for det, synes vi.

Focus Raven 27R 3.0

Vi liker denne sykkelen. Ikke bare fordi den er pen å se på, men fordi den virker godt skrudd sammen og har fornuftig utstyr. Og jeg tror fornuftig er et stikkord for våre opplevelser på sykkelsetet.

Det er testens tyngste sykkel. Den er høyest i fronten. Og den har vært ganske kjedelig å sykle. Men likevel er den fornuftig.

Er det noe fornuft i det?

Det er en svakhet at fronten er fire centimeter høyere på denne sykkelen, enn på for eksempel Scotten. Og det hjelper ikke at det er montert et riser-styre som hever sittestillingen med ytterligere tre centimeter. Og det er så synd fordi vi tror at målgruppen i Norge på denne sykkelen er deg som liker å sykle Birkebeinerrittet, Farrisrunden eller Grenserittet eller noe i den duren.

Det finnes derimot triks du kan benytte deg av for å gjøre noe med dette.

1. Bytt ut styret
2. Monter et brattere styrefremspring så du kommer lavere

De to tingene er jeg sikker på vil gjøre underverker.

DT Swiss-hjulene er solide. Det er det nok ikke tvil om. Det understrekes av over 1800 gram på sokkelesten. Vi opplever også hjulene som stive. Sammen med en stiv ramme, gjør dette at flyten i terrenget ikke er helt på høyde med et par andre sykler i testen.

Manøvreringen i motbakkene henger heller liksom ikke helt med.

Men likevel synes vi sykkelen er fornuftig.

Den er et fint kompromiss mellom det å ha det gøy i skauen og det å kunne sykle raskt frem og tilbake til jobben. Den kan bygges opp til å passe deg som ønsker mer racingfit uten at det gjør kraftig innhugg i budsjettet.

Magura-bremsene er solide, de gir bitt og bra kontroll når farten er høy. Shimano XT krank, bakgir og girskiftere vet vi er bra. Derimot er det noe med setupen på denne sykkelen som gjør giropplevelsen til noe annet enn hva vi pleier å ha. Det kan være vaierføringen, eller at det er knusktørt i vaierne… Giringen, selve trykket på hendlene, er treg og tung. Spesielt fremgiret er veldig tungt å få skiftet. Sammenlignet med Xeed sykkelen, er dette en helt annen verden. Og jeg har ikke lyst til å skylle på Shimano. Det er noe annet her.

Fordelen med å sitte høyt er at det føles godt i utforkjøringene. For en som er mindre erfaren med stor fart over stein og rot, vil det gi noe mer trygghet å føle at kroppsvekten er bak styret og ikke over.

Ramma på denne sykkelen er den samme som på et par av de høyere i hierarkiet, og vi føler oss trygge på at tyske Focus kan lage rammer. Det er åpenbart at de sikter seg mer inn mot deg som ikke har behov for å sitte veldig fremoverlent, men heller litt mer oppreist og komfortabelt.

Xeed CRB 2 Comp

Xeed er husmerket til Sport1 og de som jobber med merket har gjort en god jobb i å komponere sykkelen vi har på test.

Dette er en terrengsykkel vi mener passer grussyklisten best. Og du får vite hvorfor i teksten under.

Det første vi gjør når vi mottar nye sykler på test er å skru de sammen og sørge for at sittestillingen passer testsyklistene på beste mulige vis. Hver enkelt syklist har selvfølgelig sine preferanser og mål, og så langt det er mulig optimaliserer vi dette for hver enkelt.

En av de første tingene vi la merke til på denne sykkelen, var det nye frontakslingssystemet til Manitou. Vi måtte ty til internett for å finne ut av hvordan det virket. Manitou kaller det Hex Lock QR15, og de markedsfører det som det raskeste thru-axle-systemet på markedet. Og det ER enkelt å trekke ut akslingen. Det går faktisk superraskt.

Åpne hurtigkoblingen, vri den ¼ del av veien mot høyre også hører du et “pop”. Da er akslingen klar for å dras ut av gaffel og nav. Enkelt.

Når du skal montere det igjen må det settes inn på en bestemt måte, eller så virker det ikke.

På akslingen er det noen streker og en tekst som sier “this side up”. Setter du inn akslingen feil, får du ikke lukket den.

Og det er nok her trøbbelet kan komme. På denne sykkelen sitter adapterne på SunRingle navet veldig løst. Er du stressa (for eksempel i en konkurranse) vil du forsøke å presse gaffelen på navet. Da kan jeg nesten garantere at adapterne, som sitter på hver side av navet, vil løsne og falle av.

Videre hadde jeg problemer med å få strammet akslingen. Vi fikk ikke festet den godt nok, og det var tydelig slark i forhjulsopphenget. Hjulet sitter fast i gaffelen og vil ikke løsne, men å sykle med et slarkete forhjul er det ingen som vil.

Det var ikke mye som skulle til. Vi vred litt på grepet til koblingen for å stramme litt ekstra og slarken ble borte. Men koblingen ville holde seg på plass. Vi endte derfor opp med å teipe den fast for å unngå slark. Ikke spesielt sexy. Men det funket.

Jeg tok turen innom en Sport1 butikk og forsøkte å gjenskape problemet. Det lyktes jeg ikke med. Så det er tydelig at det er testsykkelen det er noe feil med.

Det er lenge siden jeg syklet på Maxxis Crossmark dekk. Og jeg fikk et positivt gjensyn. Jeg opplever de som raske og de ruller overraskende stille. Dekkene fungerer godt i skauen når det er tørt, og er ypperlige grussdekk. Allround egenskapene er kanskje dekkenes sterkeste egenskap.

Easton EA70 styret på denne sykkelen er veldig bredt (720 mm). Jeg ville kuttet 2 cm på hver side for å få bedre posisjon i motbakkene, og bedre manøvrering i skogen. Men det blir smak og behag. Siden det er et styre av aluminium er det ganske trygt å gjøre noen tilpasninger.

På styret deler bremse- og girhendler samme feste. Det gjør at du får en mer ryddig cockpit. Sport1 har bestemt at Sram XO girhendlene skal styre et XO bakgir og et Shimano XT fremgir! Ganske spesiell miks, men det funker som fy. Vandringen i hendlene er veldig kort, og giringen skjer veldig presist og ekstremt raskt, både foran og bak. Her ble jeg positivt overrasket.

Du kontrollerer også gaffelen fra styret. Løsningen fra Manitou er ikke like snasen som Scott, men bevares, det funker som det skal. Her velger du mellom åpen eller låst.

Når gaffelen er låst sitter jeg godt på sykkelen, og på raskt underlag (hvor en aktiv demper ikke trengs) har jeg ikke noe å utsette. Men på stiene og når gaffelen åpnes, synker den litt sammen (som den skal) og det gjør styrevinkelen brattere. Og med en allerede bratt styrevinkel mens gaffelen er låst, får jeg en sykkel som blir mer nervøs og jeg blir mindre trygg i utforkjøringene. Sammenlignet med Scott Scale 720, er ikke Xeed-sykkelen noen match på stiene.

Er du derimot ikke en stisyklist og trives best på grus og vei, er det ikke noe galt med Xeed.

White 27.5 Ultimate

Dette er en veldig godt utstyrt sykkel med gode allround-egenskaper. Det er den billigste i testen og det synes vi er imponerende.

White har vært gjennom et ansiktsløft i løpet av vinteren, og rent utseendemessig synes vi syklene er mye tøffere enn i fjor. Selv om det ikke er utseendet som skal testes, er det ok at sykkelen ser bra ut. Sant?

Rent utstyrsmessig er denne sykkelen nesten på topp i testen, bare slått av Everest. Tar vi derimot hensyn til prisen vil vi si at begge syklene er topputstyrt.

RockShox SID RL dempegaffel er festet i DT Swiss 1700 hjul og ruller på Continental RaceKing dekk. Ritchey WCS setepinne, fremspring og styre er gode saker. En komplett Shimano XT-pakke runder det hele av på en fin måte. Det er kanskje spesielt at det sitter en 180 bremseskive også bak, men det er ikke meg i mot. Selv om jeg ville byttet til en 160.

Vi tester en størrelse 19” og føler at sykkelen ikke kunne vært kortere. Heller kanskje enda mer utstrekt. XXL har montert et fremspring på 110 millimeter for å kompensere. Men likevel hadde vi lett byttet ut denne med en 90 mm ved første anledning.

Det lange fremspringet kompenserer som sagt noe for en litt oppreist sittestilling. Er du på jakt etter en sykkel med aggressiv sittestilling er ikke White førstevalget. Til det er den noe høy i fronten, og kort. På den annen side: hvis du ser etter en sykkel hvor sittestillingen er mer komfortabel (les: avslappet), vil du lettere komme i mål her.

Det er lenge siden jeg har syklet på Race King-dekkene, og de er jammen meg raskere enn jeg husket. Jeg føler meg ganske overbevist om at disse dekkene er de raskeste i testen. Ingen dekk kommer med en høyere dekkvegg, noe som sikrer stort luftvolum og gir suveren komfort i skogen. Som et stidekk funker de godt så lenge det er tørt. Men på løst og vått vil ikke lenger disse dekkene være førstevalget. Som et grusdekk er det vanskelig å finne noe raskere.

Spline 1700 hjulene fra DT Swiss er ikke letteste bror i klassen med sine 1750 gram på skåla, men de virker solide og er laget for å tåle en trøkk. De kommer tubeless ready med teip og ventiler fra fabrikken.

Jeg klaget litt over SLX-bremsene på Scott-sykkelen, og det er fint å merke at XT-bremsene er litt bedre. Føler ikke at jeg mangler hverken bitt eller kraft i de bratteste hellingene.

Forskjellen mellom XT og XO er ikke stor i presisjon, men i bruk er det en viktig forskjell. XT-girene kan du bruke fra begge sider av styret (les: med både tommel og pekefinger). Det kan du ikke med XO, som kun tilbyr tommelgiring.

Hvor denne sykkelen hører hjemme er jeg litt usikker på. Jeg hadde ingen problemer med å sykle fort både på grus og asfalt og sti, men den skinner heller ikke på noen av nevnte underlag. Sykkelen kan kanskje best beskrives som en helt ok terrengsykkel med greie allround-egenskaper. Godt utstyrt til en bra pris hjelper kanskje på for noen.

Spekk: