Scott Addict RC 20 på test

Herlige kjøreegenskaper i en lekker pakke.

Addict RC serien er Scott sin letteste serie med racere. Dette er racingsykler laget for allround ytelse, men kanskje med et hovedfokus på å være effektive klatrere. Foil serien på sin side har et fokus på aerodynamikk. Likevel betyr ikke dette at Addict serien ikke har aerodynamiske egenskaper. Tvert om, alle rør er formet etter aerodynamiske prinsipper, men ikke like ekstremt som Foil.

Det finnes 9 RC modeller å velge mellom. 8 av de er bygget på den samme ramma og gaffelen. En HMX ramme har en oppgitt vekt i størrelse M på 850 gram, mens gaffelen veier 340 gram. HMX-SL kitet senker totalvekten med 80 gram. Det finnes forøvrig bare en Addict med HMX-SL ramme, Addict RC Ultimate.

Alle rammene er laget for skivebrems, og alle har helt skjulte kabelføringer. Det er også interessant at Addict RC 10, 15, 20, 30 og 40 bruker den samme setepinnen fra Syncros. En karbon pinne som i form er lik den på RC Pro og RC Ultimate, men mangler SL i navnet.

HMX har vært betegnelsen Scott bruker på sine letteste karbonrammer i årevis nå. Dette skaper en viss trygghet i at årets versjon har en god balanse mellom vekt, styrke og stivhet der det trengs. De har også hatt god tid til å forfine geometri per størrelse.  

Addict RC 20 er kanskje den sykkelen i serien som gir mest ytelse for pengene. I tillegg til en super ramme og gaffel finner du blant annet trådløs giring fra SRAM (Force eTap AXS). Kranken er også klargjort for wattmåling, men du må kjøpe dette i tillegg. Det som trengs er å bytte en spindel med SRAM sin egen wattmåler.

For meg har det bare vært moro å teste denne sykkelen. Den oppfører seg eksemplarisk på veien etter min mening. Her er det stivhet nok, både i baken og fronten, til at jeg virkelig kan “hamre løs” i pedalene uten å føle at krefter forsvinner på veien fra pedaler til bakhjul. Den akselererer godt, samtidig som den er dønn rolig og fin i høy fart. Jeg sitter utstrekt nok til å føle at jeg sitter sportslig og kommer meg raskt frem, uten at det føles ubehagelig.
Jeg tester en M som kommer med et 12 centimeters styrefremspring. Det lange fremspringet bidrar til at styringen er sånn passe lekent. Nervøst er det iallfall ikke.
Det er noe med balansen i sykkelen som inspirerer til fart i svingene. Det føles trygt og solid.

Styrevinkelen er på behagelige 72.5°, noe som øker akselavstanden litt og at man sitter litt “bak” forhjulet og gir fin kontroll på styringen. Setevinkelen er brattere med sine 73.6° og hjelper med å flytte kroppsvekten noe fremover på sykkelen og at man kommer godt over pedalene. 

Vekten sier ikke alt

Kjørefølelsen matcher ikke helt vekten på sykkelen synes jeg. Den veier rett over 8 kilo i størrelse M. Det er ikke veeeldig tungt, men det er heller ikke en super vekt. En hel del av denne vekten skyldes hjul, store dekk og skivebremsene. Derimot er ikke dette noe jeg har tenkt mye på når jeg er ute og sykler. Det er noe med sykkelens kjørefølelse som gjør at den føles lettere. Selv om hjulene ikke er øverst på noens ønskeliste, er de godt bygget og de bidrar godt til den generelt gode opplevelsen vi har på sykkelsetet. Sykkelen blir både raskere og betydelig grommere med litt høyere profil på hjulene, og hvis du er på jakt etter ren fart på slettene monterer du 25c dekk.

Feite dekk

Store dekk på raceren var for noen år siden helt uhørt, i dag er det ganske vanlig at man bruker 28c på en konkurransesykkel. Flere og flere har forstått at større volum gir bedre rulleegenskaper og at stort lufttrykk gir komfort og trygghet ute på dårlige veier.
Stort volum gir masse rom for å leke litt med dekktrykkene. Schwalbe One dekkene ruller godt. Ok, så mister man kanskje litt fart på de smootheste asfaltstrekkene versus et 25c dekk, men som et allround dekk er det tommel opp fra oss. De klatrer fortsatt ganske så overbevisende. Bare husk at store dekk krever lavere dekktrykk, ellers går du glipp av både komfort og fart. Jeg har kjørt med 75 psi bak og 72 psi foran.

Schwalbe One dekkene er bygget for å kjøres slangeløse og oppgitt vekt er 335 gram dekket. Ikke veldig lett, men heller ikke ille med tanke på størrelsen. Du sparer et par hundre gram på dekkene alene hvis du kjøper Pro One, men de koster nesten dobbelt så mye og vil ikke vare like lenge. På denne sykkelen tenker jeg One dekkene er ganske så rett.  
Ønsker du å spare ytterligere gram kan du kjøpe Schwalbe sine TPU slanger. Da sparer du cirka 150 gram til. Så potensialet til å redusere vekten med godt over 300 gram på dekk og slanger alene er absolutt til stede.

Trådløs giring

Det er noe fascinerende med å ikke ha vaiere eller kabler til og fra girene. SRAM AXS systemet består i korte trekk av et trådløst, blåtann system som drives av fire batterier. Ett i hver girhendel og ett på hvert gir. Etter at du har koblet de sammen gjennom AXS appen til SRAM kommuniserer de med hverandre via blåtann. Giringen er presis, men vi synes det mangler litt på fart. Uansett er det ganske så befriende å operere sykkelen med klikk på hendlene.
Når du har satt opp appen kan du også mikrojustere girene og du kan endre hvilken hendel som skal gire opp og ned, blant annet.

Batteriene i AXS gruppene virker på tvers av hverandre uansett om det er racer eller terreng. 

Force gruppen er nest øverst i hierarkiet til SRAM, bare overgått av Red. Det er små funksjonsmessige forskjeller mellom de to, men Red veier 300 gram mindre. Og koster en god del mer penger.

48/35 den nye kompakt standarden?

Den nye “kompakt” kranken til SRAM, med største drev på 48 har fått delt mottakelse på markedet. Noen mener det blir feil å gå ned under 50 på en slik sykkel, mens andre mener det “makes sense”. Selv har jeg ikke savnet høyere gir. 48/10 gjør at jeg kan ligge i godt over 50 med en ok tråkkfrekvens. Samtidig gjør det sitt til at jeg kan ligge på storeskiva lengre. Det betyr mindre giring, noe som igjen betyr lengre batteri levetid. Jeg tror også jeg er begeistert for 33 ringen på den 12-delte XG-1270 kassetten. Mens den nedre delen av kassetten gir veldig tett giring (10,11,12,13,14,15,17,19,21,24,28,33) gir den øvre delen betydelig større hopp i giringen. Det er litt spesielt å gå fra 28 til 33 i ett sprang, men når man trenger det er det knall. Det gjør at de fleste bakker ikke blir for bratte. Samtidig er jeg veldig glad i små sprang i den andre enden av giringen. SRAM har virkelig tenkt litt annerledes her. Og vi synes det funker godt. 

Joda, du mister absolutt toppfart i de tilfellene hvor det er mulig å banke nedover utforkjøringene i 70 km/t når store skiva foran kun er på 48, men så lange bakker er det ikke mange av rundt om. Og hvis du virkelig må ha større drev, så kan du kjøpe det utenom.

Ryddig cockpit

Kabelfri cockpit er vel og bra. Det ser både ryddig og raskt ut. Det jeg derimot ikke er en kjempestor fan av er de aerodynamiske avstandsringene under styrefremspringet. Jeg har forståelse for at de må være store fordi bremsevaierne løper gjennom de, og at de er laget for at luften skal flyte fint rundt og minimere drag. Men jeg synes ikke det ser bra ut. Det gjør hele fronten mye mer klumpete. Dette er derimot prisen jeg må akseptere når alt skal skjules. Scott er overhodet ikke alene om dette. Så og si alle produsenter har løst det slik. 

Konklusjon

Scott Addict RC 20 er en pen og ryddig sykkel som gjør det meste bra. Jeg vil derimot påstå at sykkelen skinner sterkest i utforkjøringene, på tross av at det er en klatrer. I god gammaldags Scott stil er det meste gjennomtenkt og godt gjennomført. Men andre hjul er dette en sykkel vi fint kunne konkurrert med. Slik den fremstår nå er det en meget solid allround sykkel. Vi som har testet sykkelen er 180 og føler at M er bra, men Scott anbefaler L, så begge kan funke. Derimot er M fint innafor og jeg personlig har savnet lite.

Addict RC 20 er ikke en billig sykkel. Så langt derifra. For prislappen på 66.000,- er det masse å velge mellom, men det vi med sikkerhet kan si er at du ikke går feil her.

Sykkelspekk